Sinnsro, julefred og håp

En munk lagde en gang denne velkjente bønnen:

Gud, gi meg SINNSRO til å GODTA det jeg ikke kan forandre,
MOT til å FORANDRE det jeg kan forandre 
og VISDOM til å se forskjellen!

I dagens samfunn er det veldig mange som bruker mye energi på å prøve å forandre det de ikke kan forandre. Mange prøver å forandre sine foreldre, noen foreldre prøver å forandre sine barn, mange bruker mye energi på å irritere seg over været eller trafikken, mens andre prøver hardt på å forandre sjefen sin.... Det finnes mange eksempler.

Mitt ønske for denne julehøytiden er at så mange som mulig av oss, fokuserer mer på det vi faktisk kan forandre. I bunn og grunn er det bare oss selv og hvordan vi forholder oss til livet og det som skjer.

Når vi oppdager dette, vet jeg at mye energi frigjøres til å kunne bety mye både for oss selv og de rundt oss!

Da jeg var syk, trodde jeg at tilstanden min var noe jeg ikke kunne forandre, og jeg ba om sinnsro til å godta det. Heldigvis fikk jeg ny visdom og oppdaget at det virkelig var noe jeg kunne forandre. Da ba jeg om mot!

Jeg ber stadig denne bønnen, og den vil jeg ta med meg inn i julehøytiden og det nye året!

Med ønske om en fredfull og glad jul,
og et nytt år fullt av tro, håp og kjærlighet!

Julevisjon, støvsuging og litt til...

Hva står du for her i livet? Hva er dine visjoner og drømmer? Hva ønsker du at folk skal huske om deg?
Har du oppnådd alle drømmene dine, eller har du nettopp satt ord på noen nye?

Indre motivasjon er avgjørende for hvilke valg vi tar. Når vi virkelig tenker oss litt om, kan vi finne fram til gode verdier og holdninger, som vi ønsker å formidle i det store og hele, men noen ganger så glemmer vi de. Vi mister fra tid til annen perspektivet på det vi lever for.

Hva kan slike verdier være?

Glede
Humor
Kjærlighet
Fellesskap
Omsorg
Fleksibilitet
Raushet
Avslappet
Tro

Listen kan bli mye lenger...
En av mine verdier er for eksempel kjærlighet. Når jeg flagger denne visjonen og verdien høyt, blir alle små dagligdagse valg mye enklere å håndtere. For eksempel støvsuging. Noen ganger føles støvsuging som et ork og bare en plikt. Da har jeg mest sannsynlig glemt visjonen min og mistet litt perspektivet. Når jeg så stiller meg litt på utsiden av meg selv og spør hva jeg brenner for, vil ordet kjærlighet bringe fram en indre motivasjon og energi hos meg i de fleste hverdagslige gjøremålene. Da kan jeg til og med støvsuge med kjærlighet i hjertet mens jeg tenker på de jeg bryr meg aller mest om. Da koser jeg meg og har det godt med meg selv. Da blir støvsuging plutselig en kjærlighetshandling, både til meg selv og andre. Oppgaven blir heller ikke noe jeg da bare vil bli ferdig med, men noe jeg opplever meningsfullt i seg selv.


Hva er det som setter følelsene dine i sving? Hva er det som virkelig motiverer deg?

Andre ganger er også støvsuging slitsomt fordi jeg stresser på andre måter. Hva er da stresset? Jo, jeg skulle aller helst ha holdt på med noe annet akkurat samtidig. Jeg skulle helst ha begynt på middagen, skulle aller helst ha slappet litt av akkurat da eller jeg skulle aller helst ha trent litt...

Slike situasjoner oppstår, og da er det en ting som er avgjørende for hvordan du kommer til å oppleve situasjonen. Du må ta et valg! Noen begynner i slike situasjoner med multitosking (= indre stress) og prøver å gjøre mange ting samtidig, mens andre skjønner at de må velge. Å holde på med noe og helst skulle ha gjort noe annet, fører til indre uro. Hva om du da stopper opp et øyeblikk og stiller deg følgende spørsmål:

Hva er det egentlig som betyr noe?
Hva vil jeg gjøre først?

Til slutt vil jeg av hele mitt hjerte ønske dere mange gode juledager med følgende spørsmål:
Hva er din visjon for julehøytiden? Hvilken visjon setter de gode følelsene dine i sving?
Bare du kan finne dine svar!

Min julevisjon er nå klar! Uavhengig av hva som skjer og hvordan de ytre omgivelsene blir, har jeg målet mitt klart for øyet og godt plantet i hjerte mitt! Jeg velger faktisk å aktivere julevisjonen min akkurat NÅ!

Jeg smiler allerede:)

STADIG FORNYBAR - årets julegavetips!

Det forundrer meg stadig å studere oss mennesker. I samtaler med mennesker, er det mange som forteller om dårlige spiraler i relasjoner med de som de er aller mest glad i. Noen kaller det søskenkjærlighet, noen unnskylder og aksepterer negativ adferd med at det er jo godt av vi kan slappe helt av å være oss selv hjemme.

Hva mener man med det? Hva vil det si å være seg selv?

Da jeg satt virkelig fast i livet, var det på mange måter et helt annet fokus inni meg, enn det er nå. Jeg vil påstå at jeg var meg selv da og jeg er like fullt meg selv nå. Hva er forskjellen?

I et hjem, enten man er alene eller sammen med andre, vil det være fantastisk med stor takhøyde og raushet til å slappe av alle dager og alle slags dager. Men hva er det som gjør at noen har en oppfatning av at hjemme er det greit å være sur og tverr, bare man ikke er det ute blant folk? Er dette fordi det er mest nyttig for mennesket å være sur og tverr hjemme? Eller er det fordi man liker å ha det surt hjemme?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det for mange handler om ubevisste uvaner som bare er blitt sånn, fordi man er så vant til det. Mange har heller ikke oppdaget at de har et valg.

Tenk om vi behandlet hverandre i hjemmet med respekt, raushet og glede, slik mange ville gjort dersom de fikk ubudne gjester på besøk? Eller tenk hvordan du hadde funnet frem den beste siden av deg selv hjemme, akkurat som du gjerne ville ha gjort dersom du som nyforelsket skulle få flammen på besøk?

I gode sunne relasjoner vil det være stor takhøyde til å feile, til å ha gode dager og dårlige dager. Men hva hadde skjedd om ordet RESPEKT fikk større plass i hjemmene? Hvor deilig er det ikke å bli møtt om morgenen med respekt, kjærlighet og beundring? Hvor bra et det å kunne møte hverandre i døren etter endt arbeidsdag med respekt, kjærlighet og beundring? Hvordan ville det vært å komme hjem dersom det var kjærlighetens vesen som fikk råde? Alle gjør vi blemmer og går i baret gang etter gang, men hva om vi våget å begynne på nytt litt oftere?

Et godt spørsmål å stille seg:
er du en du selv ville være glad for å våkne opp med om morgenen? Er du en du selv ville blitt glad for å møte i døra hjemme? Er du en det vil være godt å si god natt til?  Dette gjelder i alle relasjoner, enten man er alene, eller i samvær med andre.

Tenk om du var så glad i deg selv at du åpnet opp for å respektere deg selv veldig høyt, hver eneste dag.
Hvor mye lettere vil det da være å respektere og verdsette de andre rundt deg?

Klar for å gjøre dette til en vane? God vane å trene på nå i desember? God julegave til deg selv og alle som er så heldige å få være nær akkurat deg? Husk: humøret er stadig fornybart!!

Ny dag, ny mulighet!

Elefanter og sommerfulgvinger

Vakker musikk, små barn som stråler, en god film, en rørende bok, fantastiske livshistorier... you name it! Jeg blir lett rørt og jeg elsker det! Det er herlig å la seg rive med! Det er en herlig sensitivitet!

I møte med mennesker er det også en gave! Jeg har lett for å leve meg inn i hvordan andre mennesker har det. Det er lett for meg å vise empati og medfølelse. Tårene kommer ofte fram i øyekroken. Et rørende øyeblikk kan være folk som forteller om sorg og smerte eller når mennesker beskriver hvordan de plutselig skjønner at de er gull verdt! For ikke å snakke om meg selv. Da jeg selv gikk hånd i hånd med min mann på gata i London for fem år siden. Et døgn tidligere var det han som kjørte meg i rullestolen. Litt rørt nå? Jeg smiler samtidig som jeg kjenner den varme rørende følelsen inni meg. Gode og glade tårer!

Det at noen av oss har utviklet en slik sensitivitet er helt naturlig. Et lite traume, en uoversiktlig situasjon, møter med litt uberegnelige mennesker, som barn, kan være noen av de situasjonene vi lærer av. Denne følsomheten, kan føre til at man ofte blir på vakt for hva som skjer i mange ulike situasjoner i livet. "Skjønte hun hva jeg mente?", "Syntes han jeg var teit nå", "Trives gjestene hos oss", "Ser sjefen fornøyd ut?"... Vi kan nevne mange eksempler. Verden blir litt sånn - har andre det bra, kan jeg ha det bra! Er barna mine fornøyd, kan jeg være fornøyd! Er sjefen min fornøyd, er jeg fornøyd! Har alle gjestene det bra, kan jeg slappe av...

Denne måten å leve livet på kan bli rimelig slitsom i lengden. Det kan fort bli noe overempatisk og veldig sensitivt. For de som omgås meg igjen, føler de at de MÅ ha det bra for at jeg skal "tåle" det...

Med andre ord kan jeg da bare ha det bra når det er fred på jord og alle er lykkelige! Da skjønner jeg også at det vil bli vanskelig å leve! Verden er ikke bare sånn.

Da skjønner jeg at sensitiviteten blir min største fiende. Da er det godt å ha en regulator på innsiden, som kan gjøre dette filteret litt tykkere, litt mer grøtete og litt mer herdet.

Jeg liker å ta på elefanthud når jeg trenger det, og sommerfuglvinger når jeg trenger det!

Det gjør det mye enklere for meg å leve i en verden der dumme ting skjer!

Det gjør det mye enklere å la være å ta ansvar der jeg ikke trenger å ta ansvar!

Det gjør det mye enklere å la rot være rot!

Det gjør det mye enklere å bli rørt til tårer når jeg ønsker det!!!

Har du oppdatert GPS'en din?

En liten gutt stod med store øyne og stirret inn i en politibil som stod parkert ved veien. Han stirret på en hund som satt der sammen med politimannen. Politimannen rullet etter hvert ned vinduet og sa hei til gutten. Gutten ser forundret på politimannen og spør: Er det en hund du har der? Politimannen svarte: Ja, det er en hund. Gutten spør videre: Hva han han gjort galt? Må han i fengsel?

Vår opplevelse av verden beskrives ofte som  kart. Vi har et indre kart, som danner et grunnlag for hvilke valg vi tar og for hvordan vi oppfatter det som skjer rundt oss. Denne gutten hadde et helt annen forståelse av verden enn politimannen, og vi skjønner at dette er noe som vil utvikle seg med årene.

For de av dere som har brukt GPS til guide for å finne fram til en adresse, vet at det er stor forskjell på de nye og de gamle GPS'ene. Det er stadig utvikling. Det bygges stadig mer hus og veier, som blir lagt til i kartverkene.

I min tidligere sykdomsperiode hadde jeg et annet kart enn jeg har nå. Jeg hadde et kart som begrenset meg på den måten at jeg ble veldig fastlåst. Jeg aksepterte mitt verdensbilde og forholdt meg til det. Både mitt kart og legenes kart handlet om hvordan jeg kunne leve med denne sykdommen og bruke mine positive tanker til å ha det best mulig. Jeg trodde for eksempel at dårlig samvittighet var riktig, når jeg ikke strakk til og fikk gjort noe for hele verden. Jeg trodde at jeg var i stand til å gjøre alt, og fikk "sjokk" når kroppen min ikke tenkte det samme. Det passet ikke inn i min verden å si nei til noen. Når tenåringen Ingvild skulle invitere til bursdagsfest, ble det alltid åpent hus, siden jeg ikke kunne velge ut noen. Da ville jo noen bli lei seg. Jeg trodde også at det gikk an å leve et liv uten å såre andre. Jeg trodde jeg kunne tilfredstillle alle behov rundt meg.

Heldigvis har jeg oppdaget at kartet mitt ikke var et helt bilde av verden. Det var stykkevis og delt og til tider feil. Kartet mitt utvikler seg stadig og jeg oppdager stadig nye ting i meg selv og verden, som utfordrer meg til å endre på og oppdatere kartet mitt. Etter å ha studert og lært mer om sammenhengen mellom det som skjer i kroppen og det som skjer i hodet, blir jeg mer og mer overbevist om at vi enda bare har skjønt en bitteliten del av alt det vi som mennesker er i stand til å påvirke.

Er du klar for å oppdatere din indre GPS? Er du en av de som tror du ikke kan, eller har du oppdatert ditt "selvbildekart" til å vite at du kan? Er du en vinner? Hva vil du ta med deg av det du allerede tror, og hva er det på tide å endre på? Er du god nok?

"The map is not the territory" - hva kan det bety for deg?

Et liv du elsker?

I møte med mennesker i ulike sammenhenger, liker jeg å lytte til hva som gir livet deres mening. Hva er et liv hun elsker? Hva er et liv han elsker?

I mitt eget liv, trengte jeg en skikkelig opprydning i dette. Et liv jeg elsket før, viste seg å være uoppnåelig.

Jeg hadde forventninger og høye idealer om hva som gjorde et liv verdt å leve. Jeg anerkjente meg selv, når jeg fikk til ting og når alle rundt meg hadde det bra. Jeg trivdes i mitt eget selskap, når jeg følte jeg hadde gjort noe nyttig. Jeg trivdes med livet etter at husvasken var tatt. Jeg trivdes med livet etter at jeg hadde invitert noen til middag. Jeg trivdes med meg selv, når jeg traff noen jeg kunne glede eller oppmuntre. Det gav meg godfølelse å se at andre hadde det bra...

Så nå er et liv jeg elsker noe annet? Har jeg sluttet å glede andre? Har jeg sluttet å ta husvasken? Har jeg sluttet å bry meg om folk rundt meg har det bra?

Heldigvis ikke! Det er godt og meningsfullt og få være noe for andre!

Den som er annerledes nå, er at godfølelsen inni meg ikke er avhengig av disse tingene! Jeg kan ha godfølelsen selv om jeg gjør feil. Jeg kan ha det godt inni meg, selv om husvasken ikke er tatt. Jeg kan ha det godt inni meg, selv om det ikke er fred i hele verden.

Noen ganger er et liv jeg elsker å være sosial med andre.
Andre ganger er et liv jeg elsker å være sosial bare med meg selv eller mine nærmeste.
Noen ganger er et liv jeg elsker å lage middag fra bunnen av.
Andre ganger er et liv jeg elsker posemat.
Noen ganger er et liv jeg elsker å lese en bok.
Andre ganger er et liv jeg elsker å se film.
Noen ganger er et liv jeg elsker å ta oppvasken.
Andre ganger er et liv jeg elsker å la oppvasken stå.
Noen ganger er et liv jeg elsker å være sunn (hva nå enn det er).
Andre ganger er et liv jeg elsker å snope.
Noen ganger er et liv jeg elsker å jobbe.
Andre ganger er et liv jeg elsker å ha ferie.
Noen ganger er et liv jeg elsker å springe langt.
Andre ganger er et liv jeg elsker å gå kort.
Noen ganger er et liv jeg elsker å ha et møte med Gud i kirka.
Andre ganger er et liv jeg elsker å være nær Gud i skogen.

Jeg har øvd på å bli glad i dette, og det er virkelig befriende og godt og leve sånn!
Variasjon og fleksibilitet er et liv jeg elsker!! Jeg velger å være fornøyd og takknemlig!!!
Hvor fornøyd kan du være?

Din tanke er fri, og det er heldigvis min også!

Noen tror at det optimale er å være i en tilstand der man ikke tenker. Går det an?

Vel, jeg vil påstå at vi tenker uansett. Selv i den dypeste meditasjon, vil tankene være aktive, men hva er egentlig da forskjellen på de gangene hodet føles "fullt" og stressende av tanker, og de gangene det føles "tomt" og lett?

Når vi har det godt, tenker vi ubevisst gode tanker! Bare test det ut:)

En godt voksen mann som jeg møtte på jobb, var så fortvilet over kona si som alltid tok på seg alt som barn, barnebarn, naboene, kollegaen og jobben trengte av hjelp. Da var hun der på pletten. Kveldene hjemme ble derimot veldig kjedelige og trøtte. Hun hadde ingen energi igjen til relasjonen til mannen. Kona syntes dessuten at mannen bare satt hjemme og klagde.

Mannen hadde selv gått på en smell, og opplevde at kroppen var i helspenn, enda han ikke gjorde annet enn å hvile. Han var på kurs hos meg, og stadig nevnte denne mannen frustrasjonene i heimen sin. I løpet av kursdagene oppdaget han jo at det å forandre kona, var et håpløst prosjekt. Han kunne ikke forandre andre enn seg selv. Han gjorde en formidabel jobb med seg selv og imponerte både meg og kona stort med endringene sine. Det morsomme var da vi hadde oppfølging en måned og to senere, var beskrivelsen av kona en helt annen. Der at han gjorde endringer hos seg, førte til at kona også begynte å endre på ting helt av seg selv. De fikk nyttige samtaler om hva som egentlig betyr noe i livet, og hva som er et liv de elsker å ha sammen! Begge to kom inn i en stim der de valgte de gode tankene, og tenkte gode tanker om hverandre. 

Jeg digger de gode tankene, og jeg må stadig velge dem helt bevisst!
Din tanke er fri, sang alltid ungdomsskolelæreren. Jeg skjønte ikke så mye av det den gangen, men det har begynt å gå opp for meg litt og litt hva han egentlig sang om! Jeg vet også at de gode tankene må øves på.

Dagens tips! Finn en plass ute i det fri og se opp på himmelen. (Det aller beste er å legge seg helt flatt...har du allerede tenkt begrensende tanker om at det regner, er vått eller det går ikke an idag...?)
La tankene kretse rundt alt du ser, hører og lukter som er vakkert. Dersom det sniker seg inn noe annet som (er det noe bra på facebook nå? Hva skal vi ha til middag idag e.l.), er det bare å begynne en gang til.   Tren gjerne opp tilstedeværelsesmuskelen din! Det blir kjekkere og kjekkere!!!

Din tanke er fri, og det er heldigvis min også:)

Er tvilen egentlig en sterk tro?

Har du oppdaget at når du tviler på noe, så er man egentlig sikker på at man ikke er sikker?

Hva er du 100% sikker på?
At jorda er rund? At vi trenger oksygen for å leve? At været varierer? At du heter det du heter? At du kan koke vann? At du kan knytte sko? eller...

Hvordan kjennes det ut når du er helt sikker på noe? Dersom noen hadde påstått at jeg heter Kari, og jeg vet at jeg heter Ingvild, da vet jeg at de tar feil. Jeg vet. Jeg bruker ikke mye energi på å prøve å overbevise de engang. Jeg vet at jeg har rett og da blir det bare litt teit dersom noen prøver å overbevise meg om noe annet. Jeg gidder ikke diskutere det engang. Jeg vet - ferdig med den saken.

Tvil blir i ordbøker beskrevet som synonymt med usikkerhet. Jeg vil egentlig komme med en påstand om at usikkerhet egentlig er en veldig sterk tro. Dersom jeg hadde tvilt på hva jeg egentlig heter, hvordan ville jeg da kjent det i kroppen dersom noen påstod at jeg heter Kari?

Poenget er at tvil fungerer i kroppen like sterkt som det du vet. Du vet på en måte at du er usikker.

Dersom du er litt usikker på om du er god nok på jobb, da vil det for kroppen din oppfattes som en sannhet. Usikkerheten vil bli en sterk tro på at du ikke er god nok. Dersom du er usikker på om du kan koke tomatsuppe, vil du da velge å koke tomatsuppe? Hvordan vil det i så fall kjennes ut?

Idrettsfolk ønsker jo å vinne. De ønsker å være best. De ønsker å bli bedre. Dersom de tviler på at de kan, hva er da oddsen for å lykkes? Tvilen vil da opptre som en sterk tro.

Visste du at kroppen forholder seg til det du tror på som om det var fakta? Det samme gjelder tvilen...

For et år siden ramlet jeg og slo kneet mitt. En god fysioterapeut mente det kunne være menisk-skade og mente videre at løping ikke var bra for meg. Jeg begynte dermed en lærerik prosess om det å tro. Den lille tvilen gjorde at smerten kom etter løpeturene gang på gang. Min drøm om å springe halvmaraton, begynte å bli alternativ... Jeg kan jo kanskje svømme 2,1 km...
Etter fire måneder med usikkerhet, fikk jeg tatt et mr-bilde av mitt kne og fikk vite at kneet mitt var helt bra! Bildene var perfekte. Ingen slitasje engang... Dermed begynte nye oppdagelser å tre fram. Smerten var der nemlig enda innimellom. Da begynte jeg min mentale trening (sent, men godt). Øvelsene som vanligvis pleier å gi rask endring, ble bare litt endring... Etter hvert kjente jeg igjen den godt kjente tvilen. Da skjønte jeg at det var viktig å endre hva jeg egentlig tror. Jeg spurte meg selv om alle i hele verden ville være enige om at det å jogge langt vil være skadelig...? Vel, jeg fant fort mange eksempler på at det er mange som synes det går bra! Vel, med en ny tro og en ny tanke om det å springe, begynte endringene å skje gradvis. Jeg tilpasset meg et nytt joggeliv. Jeg trente meg opp litt etter litt. Jeg varierte treningen, slik at belastningen ble variert. Jeg trente uten å  få smerter! Når de kom, kroppen hadde liksom ikke helt glemt dem, da kunne jeg lett endre på tilstanden slik at det gikk bra igjen.

Når jeg valgte å tro (da mener jeg å tro som å vite at det er mulig) at jeg kunne gjennomføre et halvmaraton på en god måte, hvordan tror dere det påvirket min løpetur for snart to uker siden? Jeg smiler! Det var mange seirer den dagen!

VELG Å TRO PÅ DEG SELV! Hvordan vil det være å VITE at du er bra nok? Hvordan vil det kjennes ut? Hvordan vil du da utføre det du holder på med akkurat nå?

Halvveis til New York

Det er nedtelling...5 dager igjen til et stort jubileum i livet mitt! Ja, dette blir en personlig historie...

Tenk deg tilbake til januar/februar 2007. Nydelige snøflak lavet ned utenfor huset. Min skjønne 4-åring stod i vinduet og beundret den lyse stemningen utenfor. Hele gutten dirret av forventning til lek, ski og aking i snøen. På den tiden var jeg stort sett innendørs. Jeg brukte rullestol utover 50 meter og var inne i en ganske fastlåst tilværelse (for å si det mildt). Kroppen spilte ikke på lag og ville ikke det som jeg ville. Men positiv og full av livsgnist som jeg var, jeg tok med meg gutten, fant fram vinterklærne og vi heiv oss ut i snøen. Den kalde snøen smeltet fort på våre varme og glade kinn. Vi var lykkelige begge to....i omtrent en halv time...

Den etter hvert så velkjente kræsjen var et faktum. Jeg ble liggende i mer eller mindre fjorten dager etterpå. I media fikk jeg høre om den ene etter den andre som havnet på aldershjem for å få pleie. Mannen min gjorde en fantastisk innsats og holdt familien sammen på en uvurderlig måte. Likevel så jeg der jeg lå at dette livet hverken var bra for min sønn eller min mann.

Etter flere år med en kropp som ikke virket, tok jeg mot til meg og tok en alvorsprat med min gode mann. Tårene renner når jeg tenker på det. Jeg ba min mann fint om å finne en ny kone og en ny mor til gutten vår. Jeg fungerte ikke, og jeg kunne ikke bidra der jeg lå i senga. Jeg husker faktisk ikke så mye mer av samtalen, men jeg husker hvilken respons jeg fikk et par kvelder etterpå. Min mann sendte meg en sms fra jobb, noe han ikke pleier å gjøre, Han måtte jo jobbe på kveldene når gutten var lagt og vaskemaskinen var satt på, for å komme i mål med alt. Denne sms'en kommer jeg aldri til å glemme:

Er du med på New York maraton om 10 år?

Tårene trillet nedover kinnene på begge sider der jeg lå. Puten min fikk store våte flekker. I ettertid har jeg skjønt at det var mye helbredelse i den meldingen.

For det første: han holder ut i 10 år til! For det andre, han tror jeg blir frisk!

Livet snudde på ingen måte opp ned der og da. Jeg var fortsatt dårlig og fikk dårlige meldinger fra helsevesenet. Men etter mange bønner både til Gud, helsevesen og alternative behandlere, takker jeg Gud for den måten jeg lærte kroppen min å kjenne, siste helgen i august 2007. 1.september kom jeg hjem fra London etter å ha deltatt på kurs i Lightning Process. Det er nå 5 år siden. Jeg feirer nå den radikale og fantastiske vendingen livet og kroppen min tok den helgen. Det var mye trening i begynnelsen, men jeg kan nå feire at jeg har vært i strålende form i 5 år! Gleden var stor da jeg oppdaget at 1.september 2012 arrangerer Stavanger Maraton løp i Stavanger. Jeg skal virkelig feire når jeg legger ut på min første halvmaraton på lørdag! Halvveis til New York! Takk, Jon Eirik, for at du hadde og har tro på meg. Nå har jeg troen selv også!!

Har du funnet koden?

Det er nytt semester!
Noen synes det er skremmende med alt det nye. Noen synes det er herlig å komme inn i den gode rytmen igjen. Noen synes ferien ble alt for kort og ville gjerne fortsatt med den.... Vi kunne listet opp en lang liste med ulike synsvinkler på ordene "nytt semester".

Da jeg skulle gjøre klar sykkelen til semesteroppstart, skulle jeg finne fram låsen. Ja, kodelåsen er veldig kjekk å ha, i alle fall når jeg husker koden. Låsen er kveilet sammen i mange små runde slynger, men jeg vet jo at den også kan strekkes ut å bli lang. Når den er låst, erfarer jeg imidlertid at den er ganske stiv, lite fleksibel og vanskelig å ha med å gjøre. Men hva skjer med en gang den riktige tallkombinasjonen blir vridd på plass?  Jeg kan kjenne hvordan den stramme låsen løsner og åpner seg, og den blir mye mer håndterlig. Nå kan låsen snurres og vris på til den er festet slik jeg vil ha den.

Kroppen min har jeg opplevd på samme måten. Den var virkelig fastlåst og jeg hadde ingen kode for å låse den opp. Jeg prøvde mange ulike "kombinasjoner" - alt fra å tenke positivt, alternativ behandling og medisinske råd. Etter mange år med prøving og feiling, var det nesten som å få beskjed om at jeg ikke har flere forsøk igjen. Da dukket det plutselig opp nye muligheter for meg. For snart fem år siden lærte jeg meg Lightning Process, og det ble for meg som å få utdelt en ny kode til låsen min. Jeg lærte hvordan jeg kunne få kroppen min ut av den fastlåste tilstanden jeg var i. Jeg lærte meg en kode til å forstå sammenhengen mellom det som skjer i hodet og det som skjer i kroppen, og ikke minst hvordan jeg kunne endre på det som jeg ville endre på.

Et nytt semester!
Hva med å ta en dag om gangen? Hva med å nyte akkurat dette øyeblikket? Hva med å senke skuldrene og sette på et stort smil?

Nytt semester. Ny dag. Ny time. Et nytt øyeblikk av GLEDE akkurat NÅ! Deilig!!

Forskjell på ansvar og ansvar?

Ja, jeg innrømmer det. Kombinasjonen perfeksjonist og optimist, ble en felle for meg. Jeg alltid hatt stor tro på alt jeg kan få til. Det har egentlig vært lettest å gjennomføre prosjektene selv, enn å få andre til å gjøre dem, så da har det bare vært å brette opp armene og gå igang...

Regimet mitt, mine krav til meg selv som menneske, fungerte på et vis så lenge jeg var frisk og rask, men når kroppen sa stopp, og da sa det stopp, hadde jeg mildt sagt et problem. Perfeksjonisme trodde jeg handlet om en ekstrem orden og tellekanter, men det har jeg oppdaget at bare er en liten variant. I mitt tilfelle handlet perfeksjonismen om hvilke krav jeg satt til meg selv som menneske. Jeg kunne være fornøyd med en 4'er i matematikk, men når det kom til det å være hjelpsom, snill og god, da var det bare 6'ere som gjaldt. Det ble viktig for meg at alle rundt meg hadde det bra. Dersom det ikke var tilfelle, var det opp til meg å redde verden. Jeg tok ansvar for alt og alle...

Når jeg ikke klarte å leve opp til mine idealer, førte det til store mengder dårlig samvittighet. Altså ikke dårlig samvittighet fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi jeg hadde så store krav til meg selv, som jeg ikke klarte   leve opp til. Ingen kan jo ta ansvar for andre enn seg selv. Når da virusinfeksjonen var et faktum, kom jeg inn i en enda verre spiral. Etter hvert var det mindre og mindre jeg kunne gjennomføre, fordi kroppen sa nei. Kroppen var av, mens jeg prøvde å få til så mye som mulig. Da meldte frykten og angsten sin ankomst, samtidig som selvfølelsen ble hardt prøvet.

Jeg hadde virkelig noen vrangforestillinger, som var livsviktige å endre på. Jeg har de samme verdiene og tankene om at vi alle kan være med å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg elsker fortsatt å jobbe med mennesker, jeg elsker å få være til hjelp, jeg elsker godhet og snillhet, men jeg tar ikke ANSVARET for at andre skal ha det bra. Det må de ta selv. Jeg kan ta ansvar for meg selv. Jeg kan undervise, coache og veilede andre, men jeg kan bare ta ansvar for meg selv. Som jeg liker å si det, vi kan jo hjelpe godt til, slik at for eksempel gleden er lett tilgjengelig for andre, men endringen må alle foreta selv! Vi kan heie på Marit Bjørgen i skisporet, men hun må gå på de skiene selv...

Det er et umulig prosjekt å ta ansvar for alle andre, men jeg elsker å hjelpe godt til slik at det blir lett for andre å ha det godt:) Ser du forskjellen? Når alle tar det ansvaret, hvor bra kan det bli da?

Helt tydelig glad?

Igår ble jeg inspirert av en herlig dame, som fortalte om hvordan hun dresserte hunder. Hun fortalte hvor stor påvirkningskraft hun hadde på ulike hunder. Hun fortalte om sitt fokus på sitt eget kroppsspråk i møte med hundene. Hun var tydelig.

Idag kunne jeg beundre en annen flott dame, som hadde valgt å være tydelig overfor sjefen. Hun opplevde hvordan hun hele tiden måtte vike for sin egen overbevisning og sine verdier i arbeidssituasjonen. Hun hadde prøvd å gi uttrykk for dette lenge, men ble ikke hørt. Hun bestemte seg for at nok var nok, og gav tydelig beskjed om dette til sjefen. Da fikk pipen plutselig en annen lyd. Sjefen forstod plutselig hva hun mente og ordnet opp i en uholdbar situasjon. Hun var tydelig.

Inni meg må jeg stadig bestemme hvem som skal være sjefen. Har du lagt merke til hvordan tankene plutselig kan løpe løpsk? Mitt i en samtale med noen, kan vedkommende ha sagt noe som minner meg på noe annet, og så er jeg igang. Etter noen sekunder oppdager jeg at jeg har vært litt fjern fra samtalen. Tankene fikk fart av en assosiasjon, og dermed var det gjort... Når jeg får gode assosiasjoner, er det jo greit. Da kan jeg nyte følelsene og dele det med den andre hvis jeg vil. Men hvordan er det når jeg får dårlige assosiasjoner? Hvordan er det de gangene jeg begynner å analysere meg selv, og jeg finner ut at jeg er håpløs, at jeg dum eller at jeg ikke er god nok?

Da velger jeg å være SJEF! Jeg kan velge å la være og håpe på det beste, eller jeg kan ta ansvar og gi tydelig beskjeder.

Jeg har lekt meg litt med ordet tydelig idag. Hvordan påvirker det meg selv, og de andre, dersom jeg behandler meg selv TYDELIG?


T - tro (oppfatning)
Y - yndig (søt og sjarmerende)
D - deilig (hyggelig og herlig)
E - engasjert (være svært interessert i)
L - lystig (godt humør, livlig)
I - inspirerende (gi impulser til å skape, stimulere)
G - gavmild (raus)

Er du klar for å være sjef?
Hva er det som egentlig betyr noe? Hva er viktig for deg?

Husk at du skal leve med deg selv resten av livet. Klar for å skape trivsel inni deg selv?
Øvelse gjør mester! Når du har øvd på noe en stund, blir du så god at det går av seg selv.

Idag vil jeg være tydelig overfor meg selv på GLEDE, jeg tror jeg velger å logre med halen :)

Romfølelsen på avveie?

"Ha, ha , ja særlig at jeg er sånn, det er du som..."
"Du sa jo at ..."
"Må du være sånn..."
"Hvorfor må du alltid..."

Noen ganger kan det føles som om man blir dratt inn i en dårlig stemning like fort som lynets hastighet. De fleste er ganske uforberedt på dette og de reagerer spontant på det som skjer. Vi har alle forsvarsmekanismer som trer i kraft når vi føler oss truet, og vi føler at vi må beskytte oss. Hvordan reagerer du på slike uttalelser? Hvordan reagerer du på kritikk? Et uttrykk sier at det er lov å tenke før man snakker, men hvordan kan vi få det til?

Jeg kan ikke telle alle de gangene jeg gjerne skulle ønske at jeg reagerte annerledes. "Hadde jeg bare svart sånn", "jeg skulle ha sagt det i stedet for"... I ettertid kan jeg se at dersom jeg hadde reagert annerledes, hadde mest sannsynlig situasjonen blitt annerledes også. Kreativiteten har vist seg å være mye større etterpå:)

Det jeg ser i slike situasjoner at jeg gjerne skulle hatt en kunstpause, en liten time-out eller noe i den dur. Jeg skulle gjerne hatt litt tid til å tenke ut hvilken retning denne samtalen kan komme til å gå i, og hvordan jeg kan påvirke samtalen til å en annen vei.

Hvordan kan vi skape oss slike rom?

Jeg pleier ofte å forestille meg at jeg har et magisk pleksiglass, som jeg kan sette opp mellom meg selv og den jeg kommuniserer meg. Dette kan jeg dra fram ved behov. Det hjelper meg å vite at jeg har dette. Det glasset minner meg på at det som andre sier, må de stå for selv. Det er bare deres meninger, og jeg trenger ikke å være enig. Dette magiske pleksiglasset gir meg rom til å puste i. I tillegg er det så magisk at dette glasset slipper igjennom de ordene og blikkene jeg vil ta til meg, og de andre signalene treffer bare glasset og forsvinner ut igjen.

Et annet triks, som vi i coaching-verden er opptatt av, er å lære seg å stille lure spørsmål, istedet for å komme med alle svar. Dersom man stiller et lurt spørsmål tilbake, vil man oppleve at man får litt tid til å forstå hva den andre egentlig mener, og gi seg selv tid til å velge fokus.


Lure spørsmål er fantastiske til å åpne opp for nye perspektiv. Spørsmål som begynner med hvorfor, blir  ofte som regel handle om å plassere skyld og skaper mye unødvendig og ofte negativ grubling. Men hva skjer om du heller begynner spørmålene dine med Hva oppfattet du? Hvordan ble det for deg? Hvordan skulle du ønske at det var?

Hva med å våge å være litt nysgjerrig på deg selv og på den du kommuniserer vanskelig med? Hva med å være litt nysgjerrig på hva den andre oppfatter av deg? Du trenger ikke å være enig, men det vil mest sannsynlig hjelpe deg til å bli tydeligere selv. Samtidig kan du også få litt mer forståelse for den andre sin synsvinkel. Du trenger ikke å være enig, men det er vel også greit?

Til slutt et spørsmål som kan være lurt å stille seg selv,  et spørsmål som skaper "store rom":
 Hva er det egentlig som betyr noe? Som en av mine gode venninner ofte sier; pytt pytt... :)

A-ha!!

Husker du den følelsen når du plutselig oppdager noe nytt? Når brikkene detter på plass mentalt? Når du plutselig  oppdager en sammenheng?
Kanskje det var i matte-timen på skolen at algebra plutselig gav mening? Eller da du oppdaget at monsteret under senga ikke var et monster likevel? Eller husker du da du plutselig oppdaget hvordan du kunne åpne en dør da du var omtrent 14 måneder gammel? Eller øyeblikket da du oppdaget hvem tannfèen egentlig var?

Jeg oppdager stadig nye overbevisninger som begrenser meg. Her en dag, da jeg satt og leste en spennende artikkel, oppdaget jeg plutselig at mens jeg leste, begynte jeg å tenke på hva jeg skulle lage til middag. Jeg lagde nesten ferdig maten i hodet mitt og tenkte videre på hva jeg skulle gjøre etterpå, da jeg "våknet opp", og oppdaget at jeg egentlig holdt på med en spennende artikkel. Jeg bestemte meg for å konsentrere meg igjen, og etter en stund, merket jeg at jeg var på vaskerommet i tankene mine. Jeg satt og funderte på om jeg skulle vaske ull-vasken eller sengetøyet først.

Før kunne jeg gjerne forklart dette med minst tre ting:

1. Jeg liker ikke å lese lange artikler. Jeg er en sånn som bare leser overskrifter og i beste fall bildeteksten.
2. Dette var en dårlig artikkel, siden artikkelen ikke klarte å holde på oppmerksomheten min.
3. Jeg har for dårlig tid til å lese slike lange artikler.

Nå har jeg heldigvis skjønt noe annet. Det er herlig å oppdage slike "hull" i energitanken min. Før var jeg ekspert på å gjøre mange ting samtidig. Jeg trodde virkelig at jeg var effektiv. Det jeg nå har lært er at jeg egentlig har hoppet fra aktivitet til aktivitet inni hodet mitt. Jeg har egentlig brukt lenger tid enn nødvendig både på å lese artikkelen, på å "lage middag" og på å "vaske tøy".

Det er helt normalt at dette skjer, men for meg har det vært en befrielse å oppdage. Nå har jeg lært at det går an å trene opp konsentrasjonsevnen, og evnen til å være tilstede akkurat her og nå. Jeg måtte smile når sønnen min tok oppvasken her en dag. Han ble så fascinert av det store lokket han skulle vaske. Han snudde det opp ned, og balanserte vannet og skummet, mens han holdt lokket med en hånd. Han var helt tilstede i sine oppdagelser og jeg smilte. Barna er nok våre beste forbilder på å være tilstede akkurat her og nå. 

Forresten, den artikkelen jeg leste, som virkelig var veldig interessant, handlet om ulempene ved å multitaske...:) 

Artikkel i Morgenbladet: Hvor var jeg?

Girer du med gassen i bånn?

Jeg glemmer aldri en herlig mann jeg hadde på kurs. Han beskrev så godt hvordan han hadde levd store deler av livet sitt. Han "peiset på", som han sa det selv. Han fikk utrettet mye og var høyt ansett både i arbeidslivet, og med fritidssyslene han deltok i. De nære relasjonene, syntes han derimot var vanskelig å få til og fungere. Han beskrev det så fint selv:

 "Jeg har alltid kjørt i venstre filen i livet mitt. Jeg har tutet på de som kjører for sent, og jeg har alltid vært på farten. Jeg tenkte alltid på neste prosjekt før jeg var ferdig med det jeg holdt på med, og slik holdt jeg det gående. Når jeg spiste middag, var det nesten det samme hva jeg spiste, for jeg var ikke tilstede likevel. Etter første biten var jeg allerede et par timer fram i tid."

Kroppen til denne mannen begynte å si ifra, og klarte ikke lenger å være med på dette kjøret. Han fungerte til en viss grad, men var konstant sliten og hadde lite energi. Etter en stund endte han opp på kurs, og fikk lære mer om seg selv og om livet. Han lærte også om hvordan kroppen oppfatter dette livsstilsmønsteret.

En stund etter kurset, fortsatte han på metaforen om filene på motorveien, når han beskrev sitt nye liv: "Nå har jeg lagt meg inn i høyre filen i livet mitt. Nå er det andre som tuter på meg, men det får de bare gjøre, jeg har endelig lært meg å være tilstede i livet mitt. Vet du hva? Nå kan jeg se at himmelen er blå. Jeg har jo visst det før også, men nå legger jeg merke til det på en helt annen måte. Jeg har virkelig fått øynene åpnet for verden rundt meg og ikke minst nærværet med meg selv og de jeg er glad i."
I tillegg fortalte denne mannen hvordan han nå bevisst kjørte litt omveier på vei hjem, på vei til butikken eller på vei til jobb. Bare for å markere for seg selv at han har god tid og kan være tilstede med hele seg!

Husker du å trykke inn clutchen når du girer, eller girer du med gassen i bånn?

Jeg har bestemt meg, jeg velger høyrefilen, eller kanskje jeg rett og slett velger kjerreveien gjennom skogen:)

Med ønske om en god påske - der du er akkurat nå!

Ensfarget regnbue?

Hvor mye energi bruker du på å tenke på hva andre vil tenke om det du sier, det du gjør, det du ikke gjør, hvordan du kler deg, hvordan du oppdrar barna dine, hvor mye frivillig arbeid du deltar i, hvordan du har det hjemme og så videre? Bruker du mye tid på å sammenligne deg med andre? Har du en liten (eller stor) politi på innsiden av deg selv som stadig minner deg på hvor mye galt du gjør? Hvor lite du får gjort? Hvor dårlig du er til det og det...? Er du stadig redd for hva andre tenker om deg? Redd for ikke å være god nok? Er det sånn for deg også at du i neste sving sitter igjen med dårlig samvittighet?

Hvor lenge har du tenkt å fortsette med dette? Når har du tenkt å bruke tiden på det du virkelig ønsker og drømmer om? Tenk deg at du kunne ta all den energien som går med til å sammenligne deg med andre, og bruke all den energien til det du virkelig ønsker å gjøre? Hvordan ville det ha vært?

Det er egentlig rart at vi lærer oss til å være så opptatt av å være like. Hvordan ville verden vært hvis alle hus var prikk like, alle hadde samme frisyre, alle hadde samme klær, alle likte samme musikk, alle hadde samme kunstsmak, det gikk bare ett program på TV siden alle likte det samme, bare en rett til middag var riktig og alle hadde like biler. Tenk om regnbuen var ensfarget siden alle likte den samme fargen? Er det egentlig det vi vil? Dette er noe både media og samfunnet generelt bidrar til, men hvem vil du la deg påvirke av? Sett at du blir mer opptatt av å leve ditt liv og ikke alle andres liv samtidig, hvordan ville det ha blitt? Når du leser og hører om andre som tar andre valg enn deg selv, hvor deilig vil det være å kunne smile av det og glede deg over ulikhetene? Hvordan kan du la deg inspirere av andre, uten å rakke ned på deg selv samtidig?

En mann utfordret seg selv og reiste på tur med fremmede mennesker i et TV-program. Han fortalte i et intervju at det han satte mest pris på, var å få bli kjent med mennesker som var annerledes. Hele livet hans ble rikere da han fikk venner som tenkte annerledes enn han selv. Han trengte ikke å være enig med dem, men de hadde utrolig stor glede av hverandre.

Da vil jeg rope: Ja, til fargeklatter!!! Jeg er glad for alle fargeklattene jeg kjenner, og jeg vil være min egen fargeklatt også! Jeg kan la meg inspirere av mennesker jeg møter, men jeg trenger ikke å bli lik dem.
Jeg er meg, og jeg er stadig underveis!!! Hvilken farge vil du være idag?

Gladmelding

For meg er lettere å forstå at jeg kan påvirke en blomst enn en stein. En blomst er levende materiale, som er lett påvirkelig. Jeg vet også at det går an å lære seg å stelle blomster. Dersom jeg gikk inn for å lære det, ville jeg spurt både mamma og svigermor om gode tips og en grundig opplæring:) De hadde sikkert delt gladelig, slik at jeg kunne få dreis på plantelivet.... Det lille jeg har lært så langt er i alle fall at de trenger vann, lys og næring med jevne mellomrom for å trives og leve godt.

Det at hjernen vår er levende materiale som består av levende celler og levende vev, betyr at den også er påvirkelig! Det kan virke som om ikke alle er klar over dette. Har du hørt folk som sier: Jeg er en engstelig person! Jeg er sååå deppa idag! Nei, det kan jeg ikke, jeg er ikke en sånn!!!

Folk snakker som om hjernen er født sånn. At den er helt upåvirkelig som en stein. Jeg trodde det på en måte selv også. Jeg trodde at jeg måtte lære å bli glad i meg selv som den jeg er, uten muligheter til å påvirke den jeg ville være! Det er selvfølgelig viktig å være glad i seg selv og akseptere seg selv. Det er også heldigvis slik at vi liker forskjellige ting og vi uttrykker oss på ulike måter - ja, ellers ville verden blitt utrolig kjedelig. Men når mennesker er fastlåste i sitt bilde av seg selv, kommer her en befriende og stor GLADMELDING:
Du har innflytelse! Du har påvirkningskraft!

Jeg hørte om en studentgruppe som fikk beskjed om å studere med en blyant i munnen - på tvers - over en periode. Hva tror du skjedde? Du kan jo teste selv!

Det er gjort mye forskning på smilets betydning for hjernen og kroppen vår. Ta deg gjerne en runde innom for eksempel forskning.no og søk opp smilets virkning på kroppen. Hjernen er plastisk! Den er foranderlig! Den er påvirkelig!!! HURRA!!! Jeg smiler... det blir mitt "næringsstoff" idag!!

På ridetur med tankene?

Når man vil lære seg å ri på hest for første gang, er det mange som rir på et ridesenter der de gjerne har en bane. Hesten vet at den skal gå rundt og rundt på denne banen, den har gjort det mange ganger og gjerne med en som leier hesten i begynnelsen. Når man setter seg på hesten vil den automatisk velge å gå den veien. Den er godt trent opp til å gjøre det den pleier å gjøre. Når man så har blitt ganske god på det å ri, har man ofte et ønske om å ri andre steder enn akkurat rundt i den sammen ringen. Da er det tid for å overta styringen selv og få hesten til å gå en annen vei.

Jeg har ikke så mye kunnskap om hester, men jeg synes det er et godt bilde på hvordan hjernen lærer. Hjernen lærer seg vaner. Når vanene er gode, er det jo bra. Når man oppdager negative mønster, vil hjernen like trofast fortsette med disse, siden den er godt trent på det.
Hva må man da gjøre dersom man vil ha en forandring?

Jo, da må vi gå over fra en passiv ridetur, der hesten gjør som den pleier, til å velge å ta styringen selv. Når hesten stadig blir henvist til den nye veien, vil den etter hvert fortsette å gå der automatisk. Når vi trener opp hjernen til å å gjøre noe annet, vil det etter noen repetisjoner, bli mer og mer vanlig.

Vil du være aktiv på rideturen din? Ønsker du en ny retning? Jeg takker hver dag for den muligheten jeg oppdaget hos meg selv. Jeg kan faktisk styre hesten inn på "energi-veien", inn på "glede-veien", inn på "humor-veien" og andre veier, akkurat når jeg synes det er best! Det er herlig det!!

Hva vil du trene på i dag?

En dans i regnet

Idag er jeg i det filosofiske hjørnet. Norsklæreren i meg liker å leke med ord og med ordenes kraft.

Har du lagt merke til at en del substantiv egentlig bare fungerer som verb?

Tenk deg ordet en dans. Det er jo et substantiv, som man ikke kan ta på. Det er liksom ikke en ting man kan putte oppi en trillebår. En tusj er et substantiv, som er konkret, og som kan puttes i en trillebår. Ordet dans fungerer liksom ikke dersom det ikke blir gjort om til et verb. Vi vet jo at dansen vals finnes, men hvor er den?

Finnes salsa? Nei, salsa og vals finnes bare når de blir danset. For at en dans skal eksistere så må den danses. Det finnes mange slike substantiv som finnes bare som verb. Ta for eksempel en glede. Glede eksisterer bare dersom det produseres glede i kroppen. Hva med en takknemlighet? Et sinne? En frustrasjon? En motivasjon? En kreativitet? En humor? En dårlig samvittighet?

Hva skjer når du endrer spørsmålet fra å spørre: hvor er gleden, motivasjonen og så videre til:
hvordan gjør man glede?

Tenk deg at du selv kan ta ansvar for å være glad. At du kan gjennomføre glede på samme måte som du kan gjennomføre en vals? Tenk deg at glede er noe du kan øve på, akkurat som salsa? Jeg vet at jeg må øve for å lære meg å danse salsa. Jeg må faktisk øve en hel del:) Og dersom det er noe jeg vil bli god på, så er det bare å sette igang. Jeg har også lært meg at jeg kan øve på glede, humor, energi, avslappet, kreativitet og så videre. Når jeg har øvd på det en stund, så blir det enklere og enklere og tilslutt er det bare noe jeg kan.

Livet mitt ble veldig befriende å leve, når jeg oppdaget denne muligheten. Da er det ikke det som skjer rundt meg som avgjør om jeg kan være glad eller ikke. Da er det ikke opp til tilfeldighetene hvordan dagen min blir. Da er jeg ikke avhengig av at alle rundt meg har en god dag. Nei, det ansvaret vil jeg ha selv.

For meg handler det om å kunne danse med livet. Livet byr på både solskinnsdager og stormfulle dager. Sånn er det bare. Når jeg nå har en overbevisning om at jeg selv kan ta ansvar for mine følelser, ja da er det ikke lenger farlig å kjenne på sorg. Da kan jeg selv velge hvor lenge jeg synes det er godt for meg å sørge - ja for sorg kan være en nyttig og viktig fase å være i, men da er det også godt å kunne velge å gjøre noe annet når jeg er klar for det. Akkurat som når jeg var barn. Da kunne jeg gråte i det ene øyeblikket, for så å le høyt i det neste. Jeg kunne begge deler, og jeg er glad for å kunne det nå også!

Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain.


Noen som vet om god salsamusikk? Here we go!! 

Et sjakktrekk

Vi er inne i en liten sjakkbølge i hjemmet mitt. Sønnen min har lært meg at det er ikke bare brikkene i sjakkspillet som har navn, men også selve trekkene man gjør. Hvordan brikkene brukes er jo selve poenget med sjakkspillet.

Dette gir meg mange assosiasjoner til det fantastiske samspillet mellom det som skjer i hjernen og det som skjer i kroppen. Det er blitt forsket mye på det som skjer i hjernen, og det har blitt forsket mye på det som skjer i kroppen også. Heldigvis ser vi nå at flere og flere studerer på samspillet mellom disse delene i kroppen. Les gjerne mer om dette på
http://www.kurskompaniet.no/Teorier-bak-LP/pmenu-7102

På kurs i Lightning Process, ser vi nettopp på dette samspillet. Vi oppdager mange muligheter til å påvirke helsen, ved å lære mer om dette samspillet. Vi kan gjøre mange lure "sjakktrekk", når vi oppdager hva hjernen er i stand til å utføre, og hvordan dette kan påvirke kroppen vår. Vi oppdager også hvilke "trekk" som er mindre nyttige for oss å gjennomføre.
For å bruke metaforen -  hva blir ditt neste sjakktrekk?

Manisk positivitet?

Hvor lett er det å tenke positivt når du har det bra? Når du har det godt, er glad og fornøyd med livet og deg selv, er det mange som synes det er ganske lett å finne en indre driv til å gjennomføre det man vil. Hva blir da viktig når ting skjer og det blir vanskeligere å finne løsninger?

Hva kan man da gjøre når plutselig det å tenke positivt ikke er nok for å ha det bra? Har du kjent på den følelsen av å "mane" deg selv til å se lyst på livet, mens hverken du eller noen andre synes du er noe særlig troverdig? Du ser det kanskje ekstra godt på andre, som gjør et iherdig forsøk på å være positiv, men som ikke lykkes helt med prosjektet...

Hva skjer om vi snur litt på rekkefølgen her? Hva med å ha det bra først?
Mange synes det er så rart å oppleve at folk som har vært på kurs i Lightning Process, plutselig kan virke så positive. Er det et kurs i positiv tenking? Nei, LP er ikke et kurs i positiv tenking. Vi lærer om sammenhenger i kroppen og hvordan vi kan ha innflytelse på kroppen vår. Når vi da finner ut hvordan vi kan ha det bra på innsiden, hva kan da skje? Hvor lett kan det da bli å tenke positivt? Det blir for mange en naturlig følge - en bonus!

Alle som har lært seg LP opplever også å møte mange slags utfordringer. De opplever plutselig at det å tenke positivt ikke hjelper slik som det gjør når de har det bra. Jeg har selv erfart hvordan jeg da har lett for å gå inn i det jeg kaller den maniske positiviteten. Det ligger et helhjertet ønske bak om å snu på situasjonen fort, men også en gammel ubevisst tanke om at jeg må jo få det til for å kunne være fornøyd med meg selv. Når jeg så oppdager hva som foregår, kan jeg senke skuldrene og gjennomføre de øvelsene jeg har lært meg på en troverdig og god måte. Både jeg og kroppen min kan da bli mye lettere enig om hva som er bra for meg akkurat nå!

Er det da noen hensikt å tenke positivt? Ja, alle som har vært inne i negative tankemønster har erfart at det ikke hjelper noe særlig det heller. Positive tanker er gode å bli vant til! Bruk de for det det er verdt, men hva med å lære deg hvordan kroppen kan gå inn i en tilværelse av velvære og tilfredshet først? Da kan det bli mye enklere og naturlig å gå inn i en positiv tilværelse! Hvor lett er det da?

Jeg ønsker deg en tilfreds dag akkurat idag!

Hvor like er vi?

Mange spør meg om hvem som egentlig kommer på kurs i The Lightning Process (LP)?

Da LP ble konstruert, var det i utgangspunktet designet for de som stadig var fastlåst i utfordringene sine. De gikk til behandling etter behandling, men kom seg ikke videre. De kunne gjerne kjenne seg litt bedre rett etter behandlingen, men gikk stadig tilbake i gamle mønster etter kort tid. Phil Parker brukte mye tid på å forstå hva som egentlig foregikk hos disse menneskene. Etter mange dybdeintervju og ulike tilnærminger, så LP dagens lys for ca 12 år siden. Han oppdaget at her trengte folk et slags redskap. som de kunne ha med seg overalt og som kunne benyttes direkte inn i situasjoner, som før ble opplevd som veldig vanskelige.

Det var og er mye som skiller LP fra andre tilnærminger. Denne altomfattende måten å tenke hele mennesket på, viste seg å være en nøkkel for å komme videre i livet for disse menneskene. I tillegg var det veldig viktig for dem å lære seg dette konkrete verktøyet til å  oppdage hva som foregår, for så å endre respons i kroppen. Etter hvert var det flere og flere som ble oppmerksom på LP. Enten det var folk som var låst i langvarige smerter, langvarige symptomer, langvarig utmattelse, frykt, indre uro, lav selvfølelse, nedstemthet eller andre type tilstander.

Idag opplever vi også at "mannen i gata" ser behovet for å kunne mer om seg selv og hvordan man kan takle dagligdags stress hjemme og på jobb, hvordan kunne nå sine mål og hvordan kommunisere godt med seg selv og andre. Både bedriftsledere og idrettsutøvere bruker LP inn i sin hverdag.

Hva er det som er likheten mellom alle disse menneskene som finner ut at LP er noe de vil lære seg og ta aktivt i bruk i livene sine?

Jeg husker enda godt den dagen jeg for første gang snakket med en som hadde lært seg LP. I begynnelsen var jeg skeptisk til hele opplegget, mest sannsynlig en slags forsvarsmekanisme inni meg. Jeg hadde prøvd så mye og var redd for å mislykkes. Jeg hadde akkurat fått høre fra ekspertene at jeg aldri kunne bli helt frisk. Jeg måtte lære meg å leve med mine begrensninger og trene meg opp veldig sakte over veldig mange år.

Likevel gjorde historien hans inntrykk på meg. Et håp var tent. Jo mer informasjon jeg fant, var det som om noen biter falt på plass for meg. Det var noe logikk i det som jeg ble presentert.


Jeg visste at jeg var klar for å gjennomføre dette aktive treningsprogrammet den dagen jeg konkluderte med følgende setning: Kan han? Da kan jeg jeg!!! Jeg var lik nok!

En viktig puslebrikke

Vi sitter rundt kjøkkenbordet og pusler på et stort puslespill. Tusen brikker skal tilsammen bli et stort flott bilde. En av guttene rundt bordet fant en brikke som vi hadde lett lenge etter og utroper på skikkelig Sandnes-dialekt: Den var viktige! Med et stort smil rundt munnen var han veldig fornøyd, før han ettertenksomt sier: men egentlig er vel alle brikkene like viktige, ellers blir det jo hull i bildet!

Dette ble mitt ønske for oss alle i 2012. Vi er alle puslebrikker på jordkloden. Vi er alle viktige for helheten. Noen ganger føler vi oss kanskje som viktige brikker, mens andre ganger føler vi oss mer som en i mengden. Heldigvis er livet dynamisk, og ikke like statisk som et puslebilde. Livsbildet forandrer seg for hver dag som går, og i livsbildet må vi på mange måter "pusle" oss selv på den plassen vi vil ha. Hva vil du bruke denne dagen til? Hva er viktig for deg idag? Hvilke grenser vil du utfordre idag?

Fikk du med deg programmet "Uten grenser"? En herlig gjeng med mennesker, som er på tur med Lars Monsen. De skal til fjells, med eller uten bein! Med eller uten språk! Med eller uten armer. De minner meg om de mange mulighetene vi faktisk har fått som mennesker.

Hvilken brikke vil du være? Uansett hva du velger, vil du være like verdifull!

Godt nytt år!