Ensfarget regnbue?

Hvor mye energi bruker du på å tenke på hva andre vil tenke om det du sier, det du gjør, det du ikke gjør, hvordan du kler deg, hvordan du oppdrar barna dine, hvor mye frivillig arbeid du deltar i, hvordan du har det hjemme og så videre? Bruker du mye tid på å sammenligne deg med andre? Har du en liten (eller stor) politi på innsiden av deg selv som stadig minner deg på hvor mye galt du gjør? Hvor lite du får gjort? Hvor dårlig du er til det og det...? Er du stadig redd for hva andre tenker om deg? Redd for ikke å være god nok? Er det sånn for deg også at du i neste sving sitter igjen med dårlig samvittighet?

Hvor lenge har du tenkt å fortsette med dette? Når har du tenkt å bruke tiden på det du virkelig ønsker og drømmer om? Tenk deg at du kunne ta all den energien som går med til å sammenligne deg med andre, og bruke all den energien til det du virkelig ønsker å gjøre? Hvordan ville det ha vært?

Det er egentlig rart at vi lærer oss til å være så opptatt av å være like. Hvordan ville verden vært hvis alle hus var prikk like, alle hadde samme frisyre, alle hadde samme klær, alle likte samme musikk, alle hadde samme kunstsmak, det gikk bare ett program på TV siden alle likte det samme, bare en rett til middag var riktig og alle hadde like biler. Tenk om regnbuen var ensfarget siden alle likte den samme fargen? Er det egentlig det vi vil? Dette er noe både media og samfunnet generelt bidrar til, men hvem vil du la deg påvirke av? Sett at du blir mer opptatt av å leve ditt liv og ikke alle andres liv samtidig, hvordan ville det ha blitt? Når du leser og hører om andre som tar andre valg enn deg selv, hvor deilig vil det være å kunne smile av det og glede deg over ulikhetene? Hvordan kan du la deg inspirere av andre, uten å rakke ned på deg selv samtidig?

En mann utfordret seg selv og reiste på tur med fremmede mennesker i et TV-program. Han fortalte i et intervju at det han satte mest pris på, var å få bli kjent med mennesker som var annerledes. Hele livet hans ble rikere da han fikk venner som tenkte annerledes enn han selv. Han trengte ikke å være enig med dem, men de hadde utrolig stor glede av hverandre.

Da vil jeg rope: Ja, til fargeklatter!!! Jeg er glad for alle fargeklattene jeg kjenner, og jeg vil være min egen fargeklatt også! Jeg kan la meg inspirere av mennesker jeg møter, men jeg trenger ikke å bli lik dem.
Jeg er meg, og jeg er stadig underveis!!! Hvilken farge vil du være idag?