Regimet mitt, mine krav til meg selv som menneske, fungerte på et vis så lenge jeg var frisk og rask, men når kroppen sa stopp, og da sa det stopp, hadde jeg mildt sagt et problem. Perfeksjonisme trodde jeg handlet om en ekstrem orden og tellekanter, men det har jeg oppdaget at bare er en liten variant. I mitt tilfelle handlet perfeksjonismen om hvilke krav jeg satt til meg selv som menneske. Jeg kunne være fornøyd med en 4'er i matematikk, men når det kom til det å være hjelpsom, snill og god, da var det bare 6'ere som gjaldt. Det ble viktig for meg at alle rundt meg hadde det bra. Dersom det ikke var tilfelle, var det opp til meg å redde verden. Jeg tok ansvar for alt og alle...
Når jeg ikke klarte å leve opp til mine idealer, førte det til store mengder dårlig samvittighet. Altså ikke dårlig samvittighet fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi jeg hadde så store krav til meg selv, som jeg ikke klarte leve opp til. Ingen kan jo ta ansvar for andre enn seg selv. Når da virusinfeksjonen var et faktum, kom jeg inn i en enda verre spiral. Etter hvert var det mindre og mindre jeg kunne gjennomføre, fordi kroppen sa nei. Kroppen var av, mens jeg prøvde å få til så mye som mulig. Da meldte frykten og angsten sin ankomst, samtidig som selvfølelsen ble hardt prøvet.
Jeg hadde virkelig noen vrangforestillinger, som var livsviktige å endre på. Jeg har de samme verdiene og tankene om at vi alle kan være med å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg elsker fortsatt å jobbe med mennesker, jeg elsker å få være til hjelp, jeg elsker godhet og snillhet, men jeg tar ikke ANSVARET for at andre skal ha det bra. Det må de ta selv. Jeg kan ta ansvar for meg selv. Jeg kan undervise, coache og veilede andre, men jeg kan bare ta ansvar for meg selv. Som jeg liker å si det, vi kan jo hjelpe godt til, slik at for eksempel gleden er lett tilgjengelig for andre, men endringen må alle foreta selv! Vi kan heie på Marit Bjørgen i skisporet, men hun må gå på de skiene selv...
Det er et umulig prosjekt å ta ansvar for alle andre, men jeg elsker å hjelpe godt til slik at det blir lett for andre å ha det godt:) Ser du forskjellen? Når alle tar det ansvaret, hvor bra kan det bli da?
