På jakt etter skatter eller syndebukker?

I den siste tiden har det vært mange kronikker i avisene om medias jakt etter syndebukker. Enten det er politikere, næringslivsfolk, prester, kjendiser, politiet eller andre, så kan det virke som om de er på jakt etter noen å ta. Før jeg har sett forsiden på avisen, lurer jeg ofte på hvem de vil ta idag.

Mange mennesker har opplevd mye vondt. De har all mulig grunn til å føle seg både misbrukt og urettferdig behandlet. I disse juletider er det mange som gruer seg til å feire jul med sine nærmeste, fordi de har opplevd mye vondt. Dette er vanskelig for både de som er uønsket og for de som har opplevd urett.

I dag har snøen lagt seg så fint over markene og fjellene rundt huset vårt. Den mørke himmelen, ble plutselig lysere av det vakre snøteppet. Det fikk meg til å tenke på tilgivelse. Kan det å tilgi være godt? Kan det være godt å flytte fokuset vekk fra all urett og over til de gode tingene?

Jeg møter mange mennesker som er veldig opphengt i hvorfor ting er som det er. De grubler både på innpust og utpust over hvorfor det og det skjer. De kan ha all mulig grunn til å gruble over problemene, men min erfaring er at de fortsatt er like "stuck" eller fastlåst. De grubler og grubler... Enten jakter de på andre syndebukker, hvem andre de kan skylde på, eller så grubler de over alt de selv gjør galt. Det er ikke alltid de er klar over at de gjør det heller. Det har for mange blitt en uvane. Mitt spørsmål da er: Hjelper det? Blir det bedre av å ha skyldfølelse selv, eller å finne noen andre å skylde på?

Det å være menneske innebærer å gjøre noen feiltrinn. Alle gjør det. Men alle jeg kjenner og har møtt, har også veldig mange gode sider ved seg. Det er utrolig hvor mye godt mennesker kan få seg til å være, si og gjøre. Heldigvis er vi forskjellige. Heldigvis trenger vi ikke å være bestevenner med alle (det ville vært litt slitsomt å være bestevenner med 5 milliarder mennesker), men kan vi like alle likevel? Kan vi like de som ikke alltid gjør de gode tingene - sånn som du vi ser det? Kan vi like de som ikke alltid tar de gode valgene - sånn som vi ser det?

Denne jula vil jeg være på skattejakt! Jeg vil lete etter de gode øyeblikkene. Jeg vil fortsette å oppdage det som er bra med de som jeg får være med, de jeg møter, og jeg vil fortsette å oppdage hva som er bra med meg.

Jeg kan alltids finne feil og syndebukker, jeg kan alltids være syndebukk selv også, men hva er best?
Denne jula vil jeg være på skattejakt! Skattene skal være glede, fred, humor og kjærlighet!

Jeg lurer på hvor mye godt jeg legger merke til idag?

Ta på din egen maske først, før du hjelper barnet!

I dagens samfunn er det mye snakk om selvutvikling. Det å ta vare på seg selv har nesten blitt en klisjè. Før trodde jeg at det er egoistisk å tenke på seg selv. I senere år har jeg erfart at det egentlig er akkurat motsatt.

Hvor mye energi tror du jeg har brukt på å rakke ned på meg selv? Eller hele tiden vurdere om det jeg sa var lurt nok? Eller vurdere hva de andre tenker om meg nå? Eller hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til? Ja, jeg kunne ha ramset opp en hel del eksempler på hvordan jeg har lekket energi ut av energitanken min, ved nettopp å gjøre dette.

De menneskene jeg kjenner som virker å ha det godt med seg selv, de som har akseptert hvem de er og har sagt seg fornøyd med det, de er egentlig de minst egoistiske jeg kjenner. De er hundre prosent tilstede i samtalene og de har fullt fokus på det de driver med. For meg har dette blitt snudd helt på hodet. Jeg ser at jeg på en måte var mer egoistisk før, siden jeg hadde så veldig mye fokus innover. Nå når jeg har det godt med meg selv, kan jeg mye mer bruke energien utover. Når jeg er på plass selv, kan jeg ha fokus på andre ting. Kroppen trenger ikke da å bruke energien innover på å vurdere meg selv opp og ned og i mente.

 I Bibelen er det også et godt sitat, som omtaler nettopp dette: Du skal elske din neste som deg selv! Med andre ord, må vi begynne med oss selv.

Er du glad i deg selv? Er du fornøyd med deg selv? Har du aksepert den du er, samtidig som du er på jakt etter nye utfordringer? Behandler du deg selv slik du behandler dine venner? Møter du deg selv med like mye kjærlighet, forståelse, glede og optimisme som du møter dine venner med?

Du skal leve med deg selv resten av livet, så hvorfor ikke bli bestevenn med deg selv nå?

De aller fleste foreldre snakker om at det er dette de vil lære barna sine. De vil at barna skal være like glad i seg selv, som du som mor eller far er glad i dem. Foreldre vil at barna skal vokse opp med en tro på seg selv, som gjør at de får ut sitt potensiale som menneske og som medmenneske. Barna speiler oss, så her har du en gylden mulighet til å gå foran som et godt eksempel.

"Ta på din egen manske først, før du hjelper barnet"!

Jakten på kjærligheten - eller var det fullkommheten?

Flere mandager i høst har jeg kost meg med "Jakten på kjærligheten" på TV2. Det har florert av vakre naturbilder over skjermen fra det idylliske landet vårt, og midt oppi dette er det noen skjønne mennesker som ønsker å finne kjærligheten. Kjærlighetshistorier har alltid fasinert meg. Vel, da siste episode var over, satt jeg nesten litt skuffet tilbake. Hva? Ingen par? Dommen fra meg var klar: Ja, nå går nok denne serien over i historien. Det har jo vært et totalt mislykket prosjekt.

Samtidig som jeg oppsummerte på denne måten, slo det meg at programmet på ingen måte har vært mislykket likevel. Sett fra en annen synsvinkel: Hvor mange mandager har jeg kost meg med denne underholdningen? Hvor mange mandagskvelder har jeg kommet våt og kald hjem fra guttetreningen, med forventning og glede om hvordan det vil være å slenge seg på sofaen. Varm, nydusja, under et teppe, med tente lys, en deilig kopp te og "Jakten på kjærligheten"...

Da slo det meg egentlig hvilken suksess denne serien har vært for meg. Jeg kjente hvordan jeg ble gladere inni meg bare av å tenke på at det har vært godt for meg. Det har liksom hatt sin verdi.

"Jakten på kjærligheten" er i seg selv noe som ikke er viktig i livet mitt i det hele tatt. Det er ganske interessant å se hvordan det "gamle" perfeksjonistiske mønsteret mitt, blandet seg inn i denne "filletingen" også. Jeg var i ferd med å synes det var mislykka. Ja, egentlig følte jeg meg selv ganske tåpelig, som hadde brukt så mange mandagskvelder til dette mislykkede prosjektet....

Kjenner du deg igjen? Jeg har egentlig ikke vært så veldig opptatt av at alt skal se perfekt ut rundt meg, men kravene til meg selv har vært skyhøye. Jeg kunne vurdere og gruble på alle valg jeg hadde tatt om det var bra nok eller ikke. Den såkalte loggføringen vi ofte må benytte oss av i jobbsammenhenger, benyttet jeg i høy grad på meg selv. Etter en arbeidsdag som lærer, var det helt klassisk at jeg hengte meg opp i den ene eleven jeg ikke fikk snakket så mye med den dagen, enn alle de 25 elevene jeg faktisk hadde snakket med. Jeg kom alltid dårlig ut når jeg oppsummerte megselv og min egen innsats. Jeg så alltid at jeg kunne ha gjort noe bedre.

Med The Lightning Process lærte jeg virkelig å oppdage hva som egentlig skjedde og hvordan jeg kunne forandre på dette. Det har vært en befrielse, og nå er det mye enklere og kjekkere å leve med meg selv.

"Jakten på kjærligheten" var vellykket. Når jeg oppsummerer på nytt var det en bonde som faktisk fant kjærligheten, alle de andre bøndene mente de var blitt mye klokere og -  jeg har kost meg!!! 

Rykk fram til start

Gode gamle Monopol gav meg noen gode assosiasjoner her om dagen! Kan du huske den følelsen når det ikke ser ut til at du skal komme deg gjennom en hel runde på spillebrettet, før du går konkurs? Kan det gå? Må jeg pantsette? Må jeg selge? Midt i denne spenningen (dette gjelder for de som liker å leve seg inn i spill..), skjer det noen ganger noe helt fantastisk: Bilen din lander på spørsmålstegnet og du trekker opp et kort hvor det står: "Rykk fram til start"! Yes!! Det er det beste som kan skje. En ny start og med nye muligheter!

De fleste av oss har nok også opplevd hvordan datamaskiner kan henge seg opp. Ingenting virker, og en får liksom ikke kontakt med maskinen. Da er det ofte en sikker vinner å trykke på RESTART-knappen. Tekniske hjelpemidler trenger ofte restarter. Mobilen min liker også å få starte på nytt med jevne mellomrom og med nye oppdateringer!

Hvordan er det med "maskinvaren" kroppen din? I flere år av mitt voksne liv, satt jeg fast. Kroppen hadde hengt seg opp i en respons som ikke jeg klarte å gjøre noe med. Om jeg var aldri så positiv eller gjorde så godt jeg kunne, ville ikke kroppen respondere. Som de fleste av dere vet, reiste jeg til London og lærte meg The Lightning Process. Det ble for meg som å lære hvor restart-knappen på kroppen min var, og hvordan jeg kunne bruke den. Det føles enda som om jeg trakk ut det beste kortet ut av bunken: Rykk fram til start!

Hjernen vår er den mest geniale teknologiske og samtidig levende "maskinen" som finnes. Hjernen vår har en egen evne til å skape noe nytt! Det kalles nevroplastisitet på fagspråket. Det at hjernen er plastisk, betyr at den kan endre seg når den blir brukt. Hvordan bruker du din maskinvare?

Sjekk denne korte og enkle linken hjernens evne til å endre seg:

Yes! Ny dag med nye muligheter: Rykk fram til START!!

Forventning og glede eller blir det for mye?

Det er tidlig søndag morgen og sønnen min sitter og ser på fotballkamp på Eurosport. Når jeg kommer inn i stua, ser han med forventning på meg: Mamma, det er Hannover-Hamburg. Jeg lurer på når målene kommer, for jeg vet at det blir 1-1.

Barn er på mange måter et forbilde for meg. De lever ofte veldig nær øyeblikket og kan glede seg seg over de små ting! Mange barn har en herlig evne til å uttrykke forventning og glede over små og hverdagslige begivenheter.

En herlig dame jeg møtte på jobb hadde hatt langvarige smerter i kroppen. Men nå var hun blitt så god at hun ville ut på en tur. Hun ville reise til Oslo og besøke venner, som hun ikke hadde møtt på lenge. Hun gledet seg og hadde store forventninger til å møte vennene sine, men i siste øyeblikk holdt hun på å avlyse turen. Hun ble så sliten av bare det å tenke på alt hun skulle gjøre disse dagene. Det krevde pakking, en lang reisedag, mange som skulle treffes, lange avstander, shopping, cafèer, mange folk alle veier... Denne skjønne damen var et øyeblikk fanget av noe jeg kaller overveldelse. Hun gledet seg, skulle gjøre noe hun virkelig ville, men det ble bare alt for mye oppi hodet hennes.

Når jeg skal ut å springe en tur og lurer på om jeg skal springe 1 mil, blir jeg fort overveldet av den tanken. Men hva skjer når jeg spør meg selv om jeg kan springe 1 km? Jo, det er lett, synes jeg. Om jeg da springer mange 1 km etter hverandre, så blir det mye enklere å nærme seg 1 mil!

Når jeg skal vaske huset, finner jeg ofte på mange unnskyldninger for å utsette det prosjektet. Det blir for mye. Det tar for mye tid. Når jeg skjønner hva jeg holder på meg, må jeg dele det opp. Hvor lett er det å bare vaske soverommet? Jo, det er lett. Ett rom funker. Når jeg da har vasket soverommet hender det ofte at jeg bare tar ett til. Det var jo lett.

En av de mange menneskene som inspirerer meg er blant annet denne damen som jeg møtte på jobb. Gjett om hun fikk en herlig tur til Oslo? Når hun lærte seg å dele opp alt som skulle skje, ble det lett å reise på tur. Hun lo litt med seg selv da hun sjønte at hun prøvde å ta hele turen i ett jafs. Hun delte opp og delte opp til hun fant passelige mengder å forholde seg til.

Nå er adventskalenderen på plass på kjøkkenet. En fyrstikkeske åpnes hver dag fram til jul. Det minner meg om å ta en dag om gangen. Noen ganger er det også nok å ta en time om gangen. Denne adventstiden vil jeg glede meg som et barn, jeg vil oppleve øyeblikkene av forventning og glede som et barn. Jeg vil ta en dag om gangen, jeg vil skrive ett kort om gangen, jeg vil pakke inn èn pakke om gangen og glede meg til det som ligger foran. Selv om pizza er godt, er det veldig greit å ta ett stykke om gangen.

Med ønske om en glad adventstid - èn luke om gangen!

God tid?

En herlig dame jeg hadde samtale med uttrykte at det alltid var så travelt med kjøring og henting av barn som skulle hit og dit. Ja, ordet travelt er vel et ord med flere betydninger. Det kan være positivt for en bedrift å ha det travelt. Etterspørsel er jo et godt fenomen i bedriftsverden. I familiesammengheng synes jeg likevel det ofte får litt negativ klang. Travel og stressa henger for mange godt samen, mens for andre betyr travel at man er frisk, rask og elsker å være i aktivitet.

Jeg elsker følelsen jeg har når jeg er engasjert. Når jeg virkelig brenner for noe eller får holde på med noe jeg virkelig liker. Men jeg har mer og mer lært å kjenne igjen når engasjert og ivrig bikker over til overivrig og overengasjert... Da stresser jeg. På mange måter hører jeg det samme fra småbarnsforeldre som elsker leggestunda med barna, men som så alt for mange ganger likevel opplever et enormt stress i denne situasjonen.

Min erfaring er at dette ofte handler om dårlig planlegging. Har du tenkt på at når du sier ja til en ting så sier du også nei til noe annet? For å bruke meg selv som eksempel. Jeg har opp til flere ganger blitt spurt om å dirigere barnekor. Min første respons er alltid, JA!!! Jeg elsker barn og jeg elsker musikk! Det er jo supergøy! Likevel har jeg lært meg til å tenke over slike henvendelser i omtrent en uke. For når jeg kommer hjem og ser på kalenderen min, må jeg da ta et valg. Når jeg sier ja til koret, hva vil jeg så si nei til? Mindre trening? Mindre tid i heimen? Mindre tid med venner?

Før eller senere vil jeg være klar for å gjøre en slik vurdering og velge JA! Jeg gleder meg til den dagen. Men jeg vet at sånn som situasjonen er nå, vil jeg ikke velge bort noe av det andre jeg driver med. Hadde jeg da sagt ja, ville jeg fort havnet i en negativ sirkel. Selv om det er aldri så kjekt, har ikke døgnet fått flere timer akkurat.

Livet er spennende og små ting kan bli veldig kjekke når man legger inn tid til det. Hva skjer når du legger inn tid til somling i leggeprosessen, eller legger inn god tid til kjøring og henting? Har du lagt merke til at de gode samtalene ofte kommer i nettopp slike situasjoner? Hvor god tid vil du legge inn i dag?

God på bjørnetjenester?

Her en dag labbet jeg avgårde til butikken for å handle inn mat som jeg trengte til middagen. Fornøyd med meg selv tenkte jeg hvor lett det var å gå til butikken selv om jeg ikke hadde bil. Dette får jeg jo ekstra trim av, tenkte jeg, og det er jo noe jeg egentlig setter veldig stor pris på. Samtidig som jeg tenkte disse positive tankene begynte jeg å tenke på hjemveien. Med tung sekk på ryggen og mange oppoverbakker, blir jeg sikkert varm og svett. Uff, det tar egentlig litt lang tid også, uff, jeg kunne jo heller ha brukt tiden til noe annet... I min kreative verden tenkte jeg videre at det dukker sikkert opp en nabo på butikken, så jeg kan jo haike hjem med dem...

Helt til jeg oppdager hva det er jeg holder på med! Jeg var i ferd med å lure meg selv til å tenke at det var flest fordeler med å kjøre hjem! Jeg måtte smile til meg selv da jeg oppdaget hva jeg gjorde. Deretter begynte jeg raskt å fokusere mer på fordelene med å gå opp alle bakkene hjem!!!! Jeg har aldri angret på å gå tur. Det er jo noe jeg egentlig ønsker å prioritere i livet. Heldigvis kom det ingen nabo til butikken akkurat da:) Det ble en herlig tur. Jeg ble både svett og varm og det er jo egentlig noe jeg liker!

Kjenner du deg igjen? Evnen til å tenke velbehag i øyeblikket er noe vi mennesker er generelt gode til. Dermed tar vi mange valg som vi egentlig ikke ønsker. Da jeg gikk tur ville jeg heller ha valgt bil der og da, dersom det var et alternativ. Selv vår store forbilde Grete Waitz fortalte en gang at hun kunne slite med motivasjonen til å komme igang med trening. Da sa hun at det som hjalp var å ta på seg joggeskoene! Da vare det lett. I noen slike øyeblikk har det vist seg å være godt for meg å tenke: Hva vil jeg være mest glad for om to timer? Da er valget enklere:) I tillegg er The Lightning Process genialt til å finne fram motivasjonsfølelsen og gleden akkurat nå!

Jeg tar meg en tur ut jeg, akkurat nå!! Hvor deilig er det?

Livsvisdom

Idag vil jeg gjerne dele denne vakre historien med dere: 

En far og hans lille sønn går tur i fjellet.

Plutselig snubler sønnen og får vondt i foten. Han skriker “aaaah”. Overrasket hører han en stemme som kommer fra fjellet: Aaaah! Fylt av nysgjerrighet roper han: Hvem er du? Men det eneste svaret han får er: “Hvem er du”. Dette gjør ham sint, så han skriker ut: Du er en feiging! Stemmen svarer tilbake: “Du er en feiging”. Han ser på sin far og spør ...usikkert: “Pappa, hva er det som skjer?” “Min sønn”, svarer faren rolig, “Følg med nå”. Så roper han: Jeg beundrer deg! Stemmen svarer: “Jeg beundrer deg”. Faren roper nok en gang: Du er fantastisk!, og stemmen svarer: “Du er fantastisk”. Den lille gutten skjønner lite og er fortsatt usikker. Da forklarer faren. “Folk kaller dette ekko, men egentlig er det et bilde på livet. Livet gir alltid tilbake det du gir ut. Livet er et speilbilde av dine handlinger. Hvis du ønsker mer kjærlighet, gi mer kjærlighet. Hvis du ønsker mer godhet, gi mer godhet. Hvis du vil ha forståelse og respekt, gi forståelse og respekt! Hvis du vil ha positivitet, vær mer positiv! Hvis du vil at folk skal være tålmodig og høflig overfor deg, vær tålmodig og høflig! Denne regelen gjelder for alle sider av livet. Det gir deg alltid tilbake det du sender ut. Livet ditt er ikke en tilfeldighet, men et resultat av dine egne gjerninger”.

 Hva vil du rope idag? Hvor godt hører du ekkoet?  

Ut av tåkehavet

På onsdag kjørte jeg bokstavelig talt gjennom et stort og tett tåkehav. I begynnelsen gikk det ganske greit, siden jeg kjente veien godt fra før. Jeg visste omtrent hvor langt jeg kunne kjøre før neste sving kom. Etter hvert som jeg kjørte utover Jæren, ble tåka bare enta tettere. Veiene var mer ukjente for meg, og jeg var glad når jeg hadde en bil foran som jeg kunne kjøre etter. Etter å ha passert Bryne, åpner landskapet seg opp mer og mer. Konturene og detaljene rundt meg kom mer og mer til syne. Det ble lettere og lettere å orientere seg i terrenget! Det viste seg også å være aldeles vakkert med blå himmel og solskinn når tåken lettet!

Kan du huske den følelsen når du er i ferd med å lære noe nytt, det kan føles ganske forvirrende og utydelig, før du plutselig ser ting med nye og klare øyne? Jobben min handler mye om å veilede folk ut av tåkehavet og inn i et nytt og klart terreng! Jeg føler meg priviligert som får være med på slike reiser med mennesker, som først gjerne må oppdage hva den tåka er, for så å finne veien ut i et klart og godt landskap!