Din tanke er fri, og det er heldigvis min også!

Noen tror at det optimale er å være i en tilstand der man ikke tenker. Går det an?

Vel, jeg vil påstå at vi tenker uansett. Selv i den dypeste meditasjon, vil tankene være aktive, men hva er egentlig da forskjellen på de gangene hodet føles "fullt" og stressende av tanker, og de gangene det føles "tomt" og lett?

Når vi har det godt, tenker vi ubevisst gode tanker! Bare test det ut:)

En godt voksen mann som jeg møtte på jobb, var så fortvilet over kona si som alltid tok på seg alt som barn, barnebarn, naboene, kollegaen og jobben trengte av hjelp. Da var hun der på pletten. Kveldene hjemme ble derimot veldig kjedelige og trøtte. Hun hadde ingen energi igjen til relasjonen til mannen. Kona syntes dessuten at mannen bare satt hjemme og klagde.

Mannen hadde selv gått på en smell, og opplevde at kroppen var i helspenn, enda han ikke gjorde annet enn å hvile. Han var på kurs hos meg, og stadig nevnte denne mannen frustrasjonene i heimen sin. I løpet av kursdagene oppdaget han jo at det å forandre kona, var et håpløst prosjekt. Han kunne ikke forandre andre enn seg selv. Han gjorde en formidabel jobb med seg selv og imponerte både meg og kona stort med endringene sine. Det morsomme var da vi hadde oppfølging en måned og to senere, var beskrivelsen av kona en helt annen. Der at han gjorde endringer hos seg, førte til at kona også begynte å endre på ting helt av seg selv. De fikk nyttige samtaler om hva som egentlig betyr noe i livet, og hva som er et liv de elsker å ha sammen! Begge to kom inn i en stim der de valgte de gode tankene, og tenkte gode tanker om hverandre. 

Jeg digger de gode tankene, og jeg må stadig velge dem helt bevisst!
Din tanke er fri, sang alltid ungdomsskolelæreren. Jeg skjønte ikke så mye av det den gangen, men det har begynt å gå opp for meg litt og litt hva han egentlig sang om! Jeg vet også at de gode tankene må øves på.

Dagens tips! Finn en plass ute i det fri og se opp på himmelen. (Det aller beste er å legge seg helt flatt...har du allerede tenkt begrensende tanker om at det regner, er vått eller det går ikke an idag...?)
La tankene kretse rundt alt du ser, hører og lukter som er vakkert. Dersom det sniker seg inn noe annet som (er det noe bra på facebook nå? Hva skal vi ha til middag idag e.l.), er det bare å begynne en gang til.   Tren gjerne opp tilstedeværelsesmuskelen din! Det blir kjekkere og kjekkere!!!

Din tanke er fri, og det er heldigvis min også:)

Er tvilen egentlig en sterk tro?

Har du oppdaget at når du tviler på noe, så er man egentlig sikker på at man ikke er sikker?

Hva er du 100% sikker på?
At jorda er rund? At vi trenger oksygen for å leve? At været varierer? At du heter det du heter? At du kan koke vann? At du kan knytte sko? eller...

Hvordan kjennes det ut når du er helt sikker på noe? Dersom noen hadde påstått at jeg heter Kari, og jeg vet at jeg heter Ingvild, da vet jeg at de tar feil. Jeg vet. Jeg bruker ikke mye energi på å prøve å overbevise de engang. Jeg vet at jeg har rett og da blir det bare litt teit dersom noen prøver å overbevise meg om noe annet. Jeg gidder ikke diskutere det engang. Jeg vet - ferdig med den saken.

Tvil blir i ordbøker beskrevet som synonymt med usikkerhet. Jeg vil egentlig komme med en påstand om at usikkerhet egentlig er en veldig sterk tro. Dersom jeg hadde tvilt på hva jeg egentlig heter, hvordan ville jeg da kjent det i kroppen dersom noen påstod at jeg heter Kari?

Poenget er at tvil fungerer i kroppen like sterkt som det du vet. Du vet på en måte at du er usikker.

Dersom du er litt usikker på om du er god nok på jobb, da vil det for kroppen din oppfattes som en sannhet. Usikkerheten vil bli en sterk tro på at du ikke er god nok. Dersom du er usikker på om du kan koke tomatsuppe, vil du da velge å koke tomatsuppe? Hvordan vil det i så fall kjennes ut?

Idrettsfolk ønsker jo å vinne. De ønsker å være best. De ønsker å bli bedre. Dersom de tviler på at de kan, hva er da oddsen for å lykkes? Tvilen vil da opptre som en sterk tro.

Visste du at kroppen forholder seg til det du tror på som om det var fakta? Det samme gjelder tvilen...

For et år siden ramlet jeg og slo kneet mitt. En god fysioterapeut mente det kunne være menisk-skade og mente videre at løping ikke var bra for meg. Jeg begynte dermed en lærerik prosess om det å tro. Den lille tvilen gjorde at smerten kom etter løpeturene gang på gang. Min drøm om å springe halvmaraton, begynte å bli alternativ... Jeg kan jo kanskje svømme 2,1 km...
Etter fire måneder med usikkerhet, fikk jeg tatt et mr-bilde av mitt kne og fikk vite at kneet mitt var helt bra! Bildene var perfekte. Ingen slitasje engang... Dermed begynte nye oppdagelser å tre fram. Smerten var der nemlig enda innimellom. Da begynte jeg min mentale trening (sent, men godt). Øvelsene som vanligvis pleier å gi rask endring, ble bare litt endring... Etter hvert kjente jeg igjen den godt kjente tvilen. Da skjønte jeg at det var viktig å endre hva jeg egentlig tror. Jeg spurte meg selv om alle i hele verden ville være enige om at det å jogge langt vil være skadelig...? Vel, jeg fant fort mange eksempler på at det er mange som synes det går bra! Vel, med en ny tro og en ny tanke om det å springe, begynte endringene å skje gradvis. Jeg tilpasset meg et nytt joggeliv. Jeg trente meg opp litt etter litt. Jeg varierte treningen, slik at belastningen ble variert. Jeg trente uten å  få smerter! Når de kom, kroppen hadde liksom ikke helt glemt dem, da kunne jeg lett endre på tilstanden slik at det gikk bra igjen.

Når jeg valgte å tro (da mener jeg å tro som å vite at det er mulig) at jeg kunne gjennomføre et halvmaraton på en god måte, hvordan tror dere det påvirket min løpetur for snart to uker siden? Jeg smiler! Det var mange seirer den dagen!

VELG Å TRO PÅ DEG SELV! Hvordan vil det være å VITE at du er bra nok? Hvordan vil det kjennes ut? Hvordan vil du da utføre det du holder på med akkurat nå?