Er tvilen egentlig en sterk tro?

Har du oppdaget at når du tviler på noe, så er man egentlig sikker på at man ikke er sikker?

Hva er du 100% sikker på?
At jorda er rund? At vi trenger oksygen for å leve? At været varierer? At du heter det du heter? At du kan koke vann? At du kan knytte sko? eller...

Hvordan kjennes det ut når du er helt sikker på noe? Dersom noen hadde påstått at jeg heter Kari, og jeg vet at jeg heter Ingvild, da vet jeg at de tar feil. Jeg vet. Jeg bruker ikke mye energi på å prøve å overbevise de engang. Jeg vet at jeg har rett og da blir det bare litt teit dersom noen prøver å overbevise meg om noe annet. Jeg gidder ikke diskutere det engang. Jeg vet - ferdig med den saken.

Tvil blir i ordbøker beskrevet som synonymt med usikkerhet. Jeg vil egentlig komme med en påstand om at usikkerhet egentlig er en veldig sterk tro. Dersom jeg hadde tvilt på hva jeg egentlig heter, hvordan ville jeg da kjent det i kroppen dersom noen påstod at jeg heter Kari?

Poenget er at tvil fungerer i kroppen like sterkt som det du vet. Du vet på en måte at du er usikker.

Dersom du er litt usikker på om du er god nok på jobb, da vil det for kroppen din oppfattes som en sannhet. Usikkerheten vil bli en sterk tro på at du ikke er god nok. Dersom du er usikker på om du kan koke tomatsuppe, vil du da velge å koke tomatsuppe? Hvordan vil det i så fall kjennes ut?

Idrettsfolk ønsker jo å vinne. De ønsker å være best. De ønsker å bli bedre. Dersom de tviler på at de kan, hva er da oddsen for å lykkes? Tvilen vil da opptre som en sterk tro.

Visste du at kroppen forholder seg til det du tror på som om det var fakta? Det samme gjelder tvilen...

For et år siden ramlet jeg og slo kneet mitt. En god fysioterapeut mente det kunne være menisk-skade og mente videre at løping ikke var bra for meg. Jeg begynte dermed en lærerik prosess om det å tro. Den lille tvilen gjorde at smerten kom etter løpeturene gang på gang. Min drøm om å springe halvmaraton, begynte å bli alternativ... Jeg kan jo kanskje svømme 2,1 km...
Etter fire måneder med usikkerhet, fikk jeg tatt et mr-bilde av mitt kne og fikk vite at kneet mitt var helt bra! Bildene var perfekte. Ingen slitasje engang... Dermed begynte nye oppdagelser å tre fram. Smerten var der nemlig enda innimellom. Da begynte jeg min mentale trening (sent, men godt). Øvelsene som vanligvis pleier å gi rask endring, ble bare litt endring... Etter hvert kjente jeg igjen den godt kjente tvilen. Da skjønte jeg at det var viktig å endre hva jeg egentlig tror. Jeg spurte meg selv om alle i hele verden ville være enige om at det å jogge langt vil være skadelig...? Vel, jeg fant fort mange eksempler på at det er mange som synes det går bra! Vel, med en ny tro og en ny tanke om det å springe, begynte endringene å skje gradvis. Jeg tilpasset meg et nytt joggeliv. Jeg trente meg opp litt etter litt. Jeg varierte treningen, slik at belastningen ble variert. Jeg trente uten å  få smerter! Når de kom, kroppen hadde liksom ikke helt glemt dem, da kunne jeg lett endre på tilstanden slik at det gikk bra igjen.

Når jeg valgte å tro (da mener jeg å tro som å vite at det er mulig) at jeg kunne gjennomføre et halvmaraton på en god måte, hvordan tror dere det påvirket min løpetur for snart to uker siden? Jeg smiler! Det var mange seirer den dagen!

VELG Å TRO PÅ DEG SELV! Hvordan vil det være å VITE at du er bra nok? Hvordan vil det kjennes ut? Hvordan vil du da utføre det du holder på med akkurat nå?