Romfølelsen på avveie?

"Ha, ha , ja særlig at jeg er sånn, det er du som..."
"Du sa jo at ..."
"Må du være sånn..."
"Hvorfor må du alltid..."

Noen ganger kan det føles som om man blir dratt inn i en dårlig stemning like fort som lynets hastighet. De fleste er ganske uforberedt på dette og de reagerer spontant på det som skjer. Vi har alle forsvarsmekanismer som trer i kraft når vi føler oss truet, og vi føler at vi må beskytte oss. Hvordan reagerer du på slike uttalelser? Hvordan reagerer du på kritikk? Et uttrykk sier at det er lov å tenke før man snakker, men hvordan kan vi få det til?

Jeg kan ikke telle alle de gangene jeg gjerne skulle ønske at jeg reagerte annerledes. "Hadde jeg bare svart sånn", "jeg skulle ha sagt det i stedet for"... I ettertid kan jeg se at dersom jeg hadde reagert annerledes, hadde mest sannsynlig situasjonen blitt annerledes også. Kreativiteten har vist seg å være mye større etterpå:)

Det jeg ser i slike situasjoner at jeg gjerne skulle hatt en kunstpause, en liten time-out eller noe i den dur. Jeg skulle gjerne hatt litt tid til å tenke ut hvilken retning denne samtalen kan komme til å gå i, og hvordan jeg kan påvirke samtalen til å en annen vei.

Hvordan kan vi skape oss slike rom?

Jeg pleier ofte å forestille meg at jeg har et magisk pleksiglass, som jeg kan sette opp mellom meg selv og den jeg kommuniserer meg. Dette kan jeg dra fram ved behov. Det hjelper meg å vite at jeg har dette. Det glasset minner meg på at det som andre sier, må de stå for selv. Det er bare deres meninger, og jeg trenger ikke å være enig. Dette magiske pleksiglasset gir meg rom til å puste i. I tillegg er det så magisk at dette glasset slipper igjennom de ordene og blikkene jeg vil ta til meg, og de andre signalene treffer bare glasset og forsvinner ut igjen.

Et annet triks, som vi i coaching-verden er opptatt av, er å lære seg å stille lure spørsmål, istedet for å komme med alle svar. Dersom man stiller et lurt spørsmål tilbake, vil man oppleve at man får litt tid til å forstå hva den andre egentlig mener, og gi seg selv tid til å velge fokus.


Lure spørsmål er fantastiske til å åpne opp for nye perspektiv. Spørsmål som begynner med hvorfor, blir  ofte som regel handle om å plassere skyld og skaper mye unødvendig og ofte negativ grubling. Men hva skjer om du heller begynner spørmålene dine med Hva oppfattet du? Hvordan ble det for deg? Hvordan skulle du ønske at det var?

Hva med å våge å være litt nysgjerrig på deg selv og på den du kommuniserer vanskelig med? Hva med å være litt nysgjerrig på hva den andre oppfatter av deg? Du trenger ikke å være enig, men det vil mest sannsynlig hjelpe deg til å bli tydeligere selv. Samtidig kan du også få litt mer forståelse for den andre sin synsvinkel. Du trenger ikke å være enig, men det er vel også greit?

Til slutt et spørsmål som kan være lurt å stille seg selv,  et spørsmål som skaper "store rom":
 Hva er det egentlig som betyr noe? Som en av mine gode venninner ofte sier; pytt pytt... :)