Da LP ble konstruert, var det i utgangspunktet designet for de som stadig var fastlåst i utfordringene sine. De gikk til behandling etter behandling, men kom seg ikke videre. De kunne gjerne kjenne seg litt bedre rett etter behandlingen, men gikk stadig tilbake i gamle mønster etter kort tid. Phil Parker brukte mye tid på å forstå hva som egentlig foregikk hos disse menneskene. Etter mange dybdeintervju og ulike tilnærminger, så LP dagens lys for ca 12 år siden. Han oppdaget at her trengte folk et slags redskap. som de kunne ha med seg overalt og som kunne benyttes direkte inn i situasjoner, som før ble opplevd som veldig vanskelige.
Det var og er mye som skiller LP fra andre tilnærminger. Denne altomfattende måten å tenke hele mennesket på, viste seg å være en nøkkel for å komme videre i livet for disse menneskene. I tillegg var det veldig viktig for dem å lære seg dette konkrete verktøyet til å oppdage hva som foregår, for så å endre respons i kroppen. Etter hvert var det flere og flere som ble oppmerksom på LP. Enten det var folk som var låst i langvarige smerter, langvarige symptomer, langvarig utmattelse, frykt, indre uro, lav selvfølelse, nedstemthet eller andre type tilstander.
Idag opplever vi også at "mannen i gata" ser behovet for å kunne mer om seg selv og hvordan man kan takle dagligdags stress hjemme og på jobb, hvordan kunne nå sine mål og hvordan kommunisere godt med seg selv og andre. Både bedriftsledere og idrettsutøvere bruker LP inn i sin hverdag.
Hva er det som er likheten mellom alle disse menneskene som finner ut at LP er noe de vil lære seg og ta aktivt i bruk i livene sine?
Jeg husker enda godt den dagen jeg for første gang snakket med en som hadde lært seg LP. I begynnelsen var jeg skeptisk til hele opplegget, mest sannsynlig en slags forsvarsmekanisme inni meg. Jeg hadde prøvd så mye og var redd for å mislykkes. Jeg hadde akkurat fått høre fra ekspertene at jeg aldri kunne bli helt frisk. Jeg måtte lære meg å leve med mine begrensninger og trene meg opp veldig sakte over veldig mange år.
Likevel gjorde historien hans inntrykk på meg. Et håp var tent. Jo mer informasjon jeg fant, var det som om noen biter falt på plass for meg. Det var noe logikk i det som jeg ble presentert.Jeg visste at jeg var klar for å gjennomføre dette aktive treningsprogrammet den dagen jeg konkluderte med følgende setning: Kan han? Da kan jeg jeg!!! Jeg var lik nok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar