Flere mandager i høst har jeg kost meg med "Jakten på kjærligheten" på TV2. Det har florert av vakre naturbilder over skjermen fra det idylliske landet vårt, og midt oppi dette er det noen skjønne mennesker som ønsker å finne kjærligheten. Kjærlighetshistorier har alltid fasinert meg. Vel, da siste episode var over, satt jeg nesten litt skuffet tilbake. Hva? Ingen par? Dommen fra meg var klar: Ja, nå går nok denne serien over i historien. Det har jo vært et totalt mislykket prosjekt.
Samtidig som jeg oppsummerte på denne måten, slo det meg at programmet på ingen måte har vært mislykket likevel. Sett fra en annen synsvinkel: Hvor mange mandager har jeg kost meg med denne underholdningen? Hvor mange mandagskvelder har jeg kommet våt og kald hjem fra guttetreningen, med forventning og glede om hvordan det vil være å slenge seg på sofaen. Varm, nydusja, under et teppe, med tente lys, en deilig kopp te og "Jakten på kjærligheten"...
Da slo det meg egentlig hvilken suksess denne serien har vært for meg. Jeg kjente hvordan jeg ble gladere inni meg bare av å tenke på at det har vært godt for meg. Det har liksom hatt sin verdi.
"Jakten på kjærligheten" er i seg selv noe som ikke er viktig i livet mitt i det hele tatt. Det er ganske interessant å se hvordan det "gamle" perfeksjonistiske mønsteret mitt, blandet seg inn i denne "filletingen" også. Jeg var i ferd med å synes det var mislykka. Ja, egentlig følte jeg meg selv ganske tåpelig, som hadde brukt så mange mandagskvelder til dette mislykkede prosjektet....
Kjenner du deg igjen? Jeg har egentlig ikke vært så veldig opptatt av at alt skal se perfekt ut rundt meg, men kravene til meg selv har vært skyhøye. Jeg kunne vurdere og gruble på alle valg jeg hadde tatt om det var bra nok eller ikke. Den såkalte loggføringen vi ofte må benytte oss av i jobbsammenhenger, benyttet jeg i høy grad på meg selv. Etter en arbeidsdag som lærer, var det helt klassisk at jeg hengte meg opp i den ene eleven jeg ikke fikk snakket så mye med den dagen, enn alle de 25 elevene jeg faktisk hadde snakket med. Jeg kom alltid dårlig ut når jeg oppsummerte megselv og min egen innsats. Jeg så alltid at jeg kunne ha gjort noe bedre.
Med The Lightning Process lærte jeg virkelig å oppdage hva som egentlig skjedde og hvordan jeg kunne forandre på dette. Det har vært en befrielse, og nå er det mye enklere og kjekkere å leve med meg selv.
"Jakten på kjærligheten" var vellykket. Når jeg oppsummerer på nytt var det en bonde som faktisk fant kjærligheten, alle de andre bøndene mente de var blitt mye klokere og - jeg har kost meg!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar